Mye av den dyrka jorda heller ned mot Mjøsa og er av den tidligste i området  når det skal gjøres våronn 

Ketil Kalv på Ringnes  og hans sønn Guttorm

Vikingtid
Ringnes gård er nevnt flere steder i Snorres Kongesaga som Kjetil Kalvs hovedsete. Kjetil var en nær venn av Olav den Hellige og ble gift med kongens halvsøster, Gunnhild. Kjetils sønn, Guttorm, var en enda større høvding. Han "for i vesterveg" og hadde bl.annet vintersete hos kong Margad i Dublin. Kong Margad og Guttorm plyndret sammen i Bretland (Wales) men ble uenige da de skulle dele utbyttet. Guttorm vant imidlertid med sine 5 langskip mot kontens 16 og fikk så mye sølv at han fikk laget et 7 alen stort krusifiks som ble gitt til Olavskirken i Nidaros. Krusifikset sto i kirken helt fram til reformasjonen. I følge historikeren Peder Clausøn, gav danskekongen Christian III etter reformasjonen ordre om at alle kirkeskattene i Norge skulle utskipes til København for omsmelting. Fra Trondheim ble det sendt to skip og det ene skipet skal i følge rentemester Joachim Bechs loggbok ha forlist utenfor Agdenes. Sommeren 1998 ble det foretatt dypvannssøk i Trondheimsfjorden etter Olavsskatten, men uten resultat.

 

Dansketiden - Adelsgods og krongods
Gården omtales som hovedsete og adelsgods for herlog Hovudfat ca år 1500. Han ble halshugget på akershus i 1508 for å ha ledet et opprør mot kong Hans av Danmark. I 1528 ble gården gitt som skattefritt krongods til en av kongens menn.

Oberstløytnant Herman Heyer kjøpte gården i 1720. Han var gift med den formuende Margrethe Coucheron som hadde slektninger i Baroniet i Rosendal. De oppførte den monumentale hovedbygningen. Huset står der i dag og regnes som et hovedverk innenfor flatbygdsarkitekturen. Det ble fredet av Riksanitikavren i første fredningsrunde i 1923.

Ringnesslekta kommer inn på Ringnes
Hovedbygningen ble leid ut til danske embedsmenn fra i perioden 1720 - 1800. Her bodde: Baron Chrisitan Fredrik Holck, Kammerherre Pentz, legasjonsråd Andreas Høyer og sjef for Opplandske Infanteriregiment, obers Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen. Haxthausen ble i 768 utnevnt til generalmajor og sjef for Fredriksten Festning. Han solgte da gården til stamfaren for dagens Ringnesslekt, Erik Sørensen fra Helgøya. Han hadde forpaktet Grefsheim på Nes og fikk hjelp av prost Bendeke på Nes til å kjøpe ringnes i 1768. Han døde i 1806, 91 år gammel.

 

Tunet er et klassisk, åpent firkanttun som består av hovedbygning, drengestue med bryggerhus og kjøttbod, låve, verksted/lagerbygg, kaldtfjøs og stabbur

Hvor lenge denne slekt var på Ringnes, kjennes ikke.
Et menneskeskjelett ble funnet på Ringnes i slutten av 1880-årene like syd for fjøset. Muligens kan det ha stått en kirke på gården.
Amund Tørrisen (stamfar for Tjøttaætten) , ble etter opprøret på Hedemarken i 1508 adlet av kong Hans for sin manndoms skyld og fikk som belønning gården Ringnes. Opprørslederen Herluf Hudfat ble fanget og drept og hans eiendom inndradd under kronen. Meget taler for at Ringnes var Herlufs gård og at denne ble gitt til Amund fordi han hadde støttet kongen under opprøret. I 1528 er gården krongods og den er da skattefri, den er vel gitt fritt til en av kongens menn.

Jernskjeggene (Fritsøe, Hovindsholm) er kommet i besittelse av Ringnes. I 1616 eier Peder Iversens (Jernskjegg) arvinger garden.
Steffen (Østensen?) er leilending 1612-20.
Fra 1623 er Thorsten og Kjeld Olsønner eiere av Ringnes (3 skpd. tg. ). Disse er sønner av Oluf Thorstensen Nøttestad. Thorsten overtar Nøttestad, Kjeld er leilending på Hverven og eier av Veflen. Thorsten og Kjeld eier i 1624 hver 1 hud 2½ skinn i Svenneby i Solør og ½ skpd. tg. i Rå. Kjeld eier i 1625 ½ skpd. tg. i Sande i Løten, 1 hud i Jonsæter og 1 hud i Fjetrebekken.

Oluf Nøttestads svigersønn Jens Hansen (Wincke) er i 1623 bosatt på Ringnes og eier i Sande ½ skpd. tg., i 1624 1½ skpd. tg. i Veflen, i Lundgård i Solør 15 lispd., i Svenneby 1 hud 2½ skinn, i Vaalle 1 skpd. tg., i Rimbsen 15 lispd., de 2 siste i Eidsvoll. I 1625 eier Jens dessuten i Nordsveen 1 hud, i Gulkunrud ½ hud og i Røsten 15 lispd. Fra 1634 står Jens som eier av Ringnes (3 skpd. tg.). Foruten ovennevnte eier han også Noss i Snertingdalen, 2 huder, Nordby i Trysil ½ mårskinn, Tømmerås (Snertingdal) 2 skinn, Bårdsveen og Engelbretsveen (hver 4 skjnn).
I 1661 er Jens Hansens sønn Ole Jensen eier av 2½ skpd. i Ringnes og hans datter Maren Jensdtr. Stor Ree av ½ skpd.

I 1677 er Peder Ringnes eier av Ringnes (3 skpd.). Ole Jensens sønn Jens Olsen overtar i 1710 Ringnes og får med sin hustru, Eli Olsdtr., også Nøttestad. 12/12 1710 overdrar Gunder Olsen Ljøstad g. m. Berte Olsdtr. Ringnes sin kones arv i Ringnes til hennes bror Jens Olsen Nøttestad og 12/7 1711 overdrar Ole Christensen Trogstad, Toten sin kone Dorte Olsdtr. arv til den samme.

28/4 1713 gir Jens Olsen Nøttestad skjøte på 3 skpd. tg. i Ringnes til Jens Andersen Busvold og forlovede, hans datter Marte Jensdtr. Denne forlovelse gikk overstyr og Marte ble gift med Amund Olsen Væstad. 10/7 1719 selger Jens Busvold sin del i Ringnes til major Hejer og samme dag makeskiftet Amund Olsen sin del i Ringnes med major Hejer mot s. Gillund. 7/8 1731 selger Jens Olsens sønn urmaker Peder Nøttestad sin rett i Ringnes til oberstløytnant Hejer. Oberstløytnant Hejer brukte Ringnes til sin død i 1731, hvoretter hans enke Margrethe Coucheron bruker gården til sin død i 1746, da deres sønn kaptein Herman Henrik Hejer overtar (f. 1724, d. 1751). Ved tinget 4/4 1745 viste Herman Hejer frem skinnet av en ulv han hadde skutt

.
31/1 1752 ble Ringnes med Fuglhol (6 huder) solgt ved auksjonsskjøte av regimentskvartermester Munch til Stener Jonsen Lie fra Gausdal (av Vålenslekten) for 2957 rdr., og ved skjøte 8/4 1755 selger denne igjen til Herman Olsen Abelsvold for 3100 rdr. Han døde 1760, begr. 28/6, skifte 22/7 1762 for 6 huder i Ringnes og 1 hud i Fuglhol. Enken Johanne Pedersdtr. og sønn Peder får hver 1430 rdr.
14/4 1762 selger sorenskriver Jens Ziegler på hustrus vegne odelsretten i Ringnes til enken Johanne Pedersdtr. for 400 rdr. Johanne Pedersdtr. ble gift igjen med Arve Pedersen, s. Nøttestad og 21/4 1763 selger han til stedsønn Peder Hermansen for 3400 rdr. Ringnes med 2 sætrer - Ringnessæter og Raseberget.

Anm. Paul Hammer selger ved skjøte 27/4 1712 til oberst Otto Jørgen Brochenhuus del i Raseberget sæter, som er ryddet og bygd av Østen Syversen og 8/4 1722 selger Brockenhuus denne sæter til major Hejer.

Ved skjøte 10/4 1765 selger Peder Hermansen gården til oberstl. Fridrich Gotschalch von Haxthausen for 3700 rdr (fra Stange Bygdbok,- del 3)

Erich Sørensen og Mari Christensdatter 1768 - 1777 vår stamfar

Christen Ringnes og Eli Huseby 1777-1811

Even Ringnes og Walborg Aaset 1811-1854

Christen Ringnes 1854-1901

Even Ringnes og Agnes Ringnes 1902-1926

Agnes Wollebæk/Ringnes 1926-1950

Even Ringnes og Eva Ringnes 1950-1984

Erik Ringnes og Gerd Nora Wikan 1984 - fram til dags dato

Litt utfyllende biografi  om hver eier:

Even Ringnes, f. 5/1 1886, d. 13/7 1926

Eier fra 1902 - sønn av Georg Såstad og Valborg Jørgensdtr. Huseby - var 7/11 1923 g. m. sitt søskenbarn Agnes Såstad fra Risør, f. 4/7 1900, datter av overrettssakfører Bernt Såstad og Lea Thiis. Even og Agnes Ringnes hadde sønnen Even Ringnes, f. 30/12 1924, student, løytnant. Agnes Ringnes ble 4/7 1937 gift igjen med Leif Wollebæk fra Lysgård, Fåberg, f. 20/12 1895, sønn av Carl Theodor Dahl Wollebæk og Gudveig Kristine, f. Lysgård og de har barna: 1) Carl Hermann, f. 7/4 1938, 2) Hans Eilert, f. 26/10 1942.

Even Christensen, dp. 6/12 1782, d. 1/7 1870 - eier fra 1812.

Even Ringnes hadde Ajer i Furnes 1806-12. Han var betrodd flere tillitsverv. Han ble valgt  til bygdas ordfører i 1841 etter at hans svoger Michel Saxlund hadde vært ordfører i 2 perioder fra  1837, da Formannskapslovene og lokaldemokratiet ble innført i Norge.  Even frasa seg ordførervervet den dag da han fylte 60 år den 1/12 1842. Han var flere ganger valgmann til stortingsvalgene, og ble stortingsmann i 1830. Han var 2. forlikskommissær sammen med amtmann Heidmann 1831-42.

Walborg Aaset var datter av den kjente Ole Olsen Aaset som levde fra 1768 til 1825. Han var gift med Anne Tollefsdatter Rogstad fra Hernes. Ole overtok farsgården Aaset, Nordre i 1789 og fikk satt opp Aasetbygningen som nå står på Glomdalsmusset i 1795.Han var skogeier og skipsreder  og drev omfattende salg av tømmer, blant annet i samarbeid med Ener Holm i Christiania som han eide skip sammen med. Ole drev også handel lokalt som kommisjonær for landhandler Ole Kynnsberg i Elverum. Ole var tidlig politisk interessert og gav bidrag til opprtettelsen av det norske universit som ble etablert i Christiania i 1811. Foran stortingsvalget i 1814, 1817 og 1820, drev han agitasjon for et rent bonde-valg i Hedmark. I 1817 forsøkte han også å bli valgt selv og  lykkedes i 1820. Ole møtte på det 3. ordinære storting i 1822. Ole Aaset markerte seg som kanskje den første som hadde tro på en egen bonde-politikk etter 1814. Han skal ha sagt følgende: " Je var itte akkurat misfornøgd da vi avskaffa adelen..." Norges og Sveriges regent Carl Johan tok inn hos Ole Aaset på veg til sin kroning i Nidaros. Som takk for sin gjestfrihet fikk Ole en gulldåse med dukater og inskripsjon som Walborg hadde med seg til Ringnes som sin arv etter faren. Gulldåsa er fortsatt i familiens eie, men oppbevares i en bankboks.

Ole olsen Aaset - far til Walborg som var gift med Even Ringnes født 1782

Aasetbygningen som i dag står på Glomdalsmuseet - oppført i 1798

Litt mer om vår  stamfar Erich Sørensen:

Erich Sørensen kom fra garden Hval (Kval) på Helgøya,- bildet viser gården før den  ble lagt inn under Hovelsrud

Herlaug Huvudfat var en av lederne for en bondeoppstand i Hedmark 1507/08. Om Herlaug selv vet vi ikke noe sikkert ut over dette. Han er kjent bare fra én samtidig kilde, et brev fra sogneprest Arvid Siggesson i Mora, hvor han er den eneste som omtales med navn blant de beste av en flokk bønder.

I brevet fortelles det at hertug Christian (senere kong Christian 2) hadde dratt inn på Hedemarken for å undertvinge seg de opprørske bøndene, men at disse bygde bråter for å hindre veien for ham. Christians følge kom imidlertid på dem fra uventet hold og drepte en del av dem og tok andre til fange. Blant de drepte var Herlaug Huvudfat. Fangene skal senere ha blitt henrettet etter å ha angitt biskop Karl Jensson av Hamar som oppstandens bakmann. Kilden til disse opplysningene er imidlertid Christian selv, og historikeren Lars Hamre mener dette kan ha vært et ledd i hans prosess for å renvaske seg overfor kirken. Christian lot nemlig biskopen fengsle umiddelbart etter oppstanden, noe som vakte betydelig oppsikt i samtiden. I en tysk krønike fra 1532 heter det at Herlaug Huvudfats hode stod på stake ved Akershus med en jernkrone, til skrekk og advarsel.

Oslo-biskopen Jens Nilssøn stedfestet for øvrig i 1590-årene oppstanden til Gran på Hadeland. Oppstanden på Hedmark tolkes gjerne i forbindelse med andre samtidige oppstander på Østlandet, og er en del av et generelt bilde av uro, oppstander og opprør i forholdet mellom allmue og øvrighet i Norge fra slutten av 1400-tallet frem mot reformasjonen. Mye av denne uroen ble utløst av nye og strenge skattekrav, og uvøren og ulovlig fremferd fra fogdenes side. Spesielt konfliktfylte var periodene 1497–1508 og 1518–21.

Herlaug Huvudfats temmelig fremtredende rolle i norsk historiografi skyldes først og fremst Arild Huitfeldts Danmarks Riges Krønike fra 1596. Her har “Herloff Hyddefad” en viktig rolle i skildringen av Christians tid som regent i Norge. Herlaug Huvudfat skal ha blitt tilskyndet til opprør av den svenske riksforstander Sten Sture. Christian skal ifølge Huitfeldt ha fanget Herlaug og ført ham til Båhus. Her ble han torturert, og han angav flere medskyldige i opprøret. Ved denne anledningen skulle også noen av hamarbiskopen Karls sveiner ha angitt biskopen som hovedmannen bak oppstanden og dermed gitt Christian grunnlag for å arrestere ham. En større utrenskning blant den norske adelen skulle ha skjedd samtidig. Grunnen til dette var at de skulle være ledet til forræderi av svenskene. Ifølge Huitfeldt skulle alt dette ha skjedd 1502.

Huitfeldts krønike er en upålitelig kilde, basert på en fremstilling nedskrevet et par generasjoner etter hendelsene. Den er preget av en rekke påviselige feil og overdrivelser, og den målbærer ikke minst et negativt syn på Christian 2. Ifølge Ludvig Daae må avsnittene om biskop Karls fengsling være modellert over klassiske forbilder og ha lite med realitetene å gjøre. Likevel ble krønikens skildring basis for en rekke fremstillinger av norsk historie på 1700- og 1800-tallet, først og fremst hos Ludvig Holberg og Henrik Wergeland. Allmenn utbredelse fikk bildet av Herlaug Huvudfat som en tidlig nasjonal opprører også gjennom P. A. Munchs lærebok Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug fra 1838. Ernst Sars tok et oppgjør med denne vurderingen og bildet av en større nasjonal reising mot kong Hans. I Udsigt over den norske Historie konkluderte han etter en gjennomgang av kildene med at det ikke var belegg for et nasjonalt adelsopprør, og at man ikke visste noe om hvem Herlaug var. Senere har Halvdan Koht og Hamre i stor grad gitt samme vurdering.

Det har imidlertid vært argumentert for at Herlaug Huvudfat kan ha tilhørt en en slekt på gården Ringnes i Stange. Denne slekten har man villet knytte til en tenkt Hudfat-slekt som kan ha hatt tilhold i Gudbrandsdalen på 1300- og 1400-tallet. Sammenhengene her er imidlertid ikke beviselige, og må betraktes som en hypotese.

Kilde: Store norske leksikon

Orginalskjøtet fra 1768

Orginalskjøtet er datert 27.juni 1768 og betyr at familien Ringnes kan feire 250 årsjubileum i 2018. Haxthausen ble født i Maastricht i Nederland i 1705 og kom til Ringnes som sjef for Oplandske infanteriregiment. Haxthausen ble utnevnt til Generalmajor og sjef for Fredriksten festning i Halden i 1768 og solgte  derfor Ringnes til Erich Sørensen som er stamfar til dagens eiere. Haxthausen sønn, Frederik Gottschalk von Haxthausen (1750-1825) ble i 1816 stilt for riksrett for embetsforsømmelser. han ble anklaget for for manglende vilje til å føre krig mot Sverige sommeren 1814. Han ble imidlertid firkjent i Overkrigskomminsjonen i 1816, men søkte likevel avskjed som offiser.

Gårdens areal:
Innmark:
1002 daa
Produktiv skog 863 daa Torvmarka på Espa ca 30 km sør for gården

Gården ligger helt ned til Mjøsa med 1800 meter strandlinje

Innmarka:
700 daa fulldyrket
207 daa kulturbeite
  95 daa veier og annet areal

Jorda brukes slik:

Hvete: 600 daa

Overflatedyrket beite: 207 daa

Eng :    100 daa

Maskinpark:
Ford Tw 25 1985
Ford TSA 110 2006
Ford 4000 1973
Fordson Dexta 1961
Claas Dominator 88 1996
Vaderstad RD300 C 2015
Vederstad harv 7,4 m 1987
Vederstad trommel 6,2 1993
Kvernland  4 skjærs vendeplog 2010
Hardy åketsprøyte Ranger 2500 liter  fra  2013

 

Hereforddyra spiser kun grovfor og holder   ladskapet åpent

Hereford er en engelsk kjøttferase som kun avles for å produsere kjøtt. Kalvene ammer mordyra og får dermed all melka. Hereford er verdens mest utbredte kjøttferase og finnes i alle verdensdeler som spesialiserte beitedyr. Dyra på Ringnes går 5-6 måneder på kulturbeite ved Mjøsa og er inne om vinteren i et kaldtfjøs med tre vegger. Kalvinga foregår hovedsaklig om våren, i mars og april. Besetningen er basert på naturlig bedekning og avlsoksen går med mordyra ute i beitesesongen.

Sverd og økser fra ca  år 800

Gulldåse fra Norges og Sveriges kronprins Karl Johan - NB! OPPBEVARES I BANKBOKS!

I 1866 ble det funnet  ca en halv kilo med gull-og sølvsmykker, samt en del mynter datert fra ca. år 1000  i ei steinrøys litt sør for tunet. Funnet ble innlevert til nasjonale myndigheter. og gjenstandene er utstilt på Oldsaksamlingen i Oslo.

Et tapet fra ca 1720 som beviselig har hengt på veggen i et av soverommene i 2.etage, ble  gjenoppdaget etter brannen i 1996. Tapetet ble restaurert  på et museum i i København år 2000. I dag finnes 8 rapporter av tapetet (se bilde under) som har veldig morsomme motiver, såkalt eksotisme, med elementer fra den nye store verden -  her finnes både pagoder, svarte mennesker, kinesere og krokodiller - etter  inspirasjon fra de store oppdagelsesreisene et par hundreår tidligere.

Lysekrona i salen

Da salen ble restaurert av Riksantikvaren i 1968 ble det avdekket en innskripsjon i blåsort limfarge: "Dene Stue Blev Malet Og Trækket, Den 22.Juli 1765. Og Blev Bekostet Af Hr.Oberste Friedrich Gottschalk Von Haxthausen."

Brannmuren har pilastre og trukne profiler.

Ovnen er svensk, fra Rämens Hytte i Värmland, datert 1754.

Salen har en skjult dør, en begravelsesdør innfelt i vestveggen. Den danske begravelsesskikken holdes fortsatt i hevd og døren brukes kun når gårdens eiere, barn eller ektefeller skal føres ut av huset for siste gang.

Salens dekorterte himling - se bildet
Grisailledekorasjonen er utført som en fri imitasjon av stuk-hvite ornamenter på lysegrå bunn. Midtfeltet er malt som opplyst av en lysekrone, mens ornamentene langs veggene er malt i et halvmørke med mørke skygger. Maleren som har utført dette arbeidet har ikke etterlatt seg andre arbeider som nå er kjent. Den sikre hånden tyder imidlertid på lang erfaring. Det ser ut til at han har brukt forlegg for stukktak fra Augstburgeren Franz Xavier Habermann, en rokokkokunstner hvis ornamentstikk ble benyttet av kunsthåndverkere også i Norge. Han er en av de beste representantene for den viltre sydtyske rokokkoen. Kunstneren er ukjent. Oberst Haxthaussen var imidlertid født i Maastricht i Nederland og kan ha hentet kunstneren fra kontinentet.

Salen innneholder ei egen begravelsesdør  mot øst som kun brukes når den nærmeste familie bæres ut for siste gang. Dett er en dansk skikk og navnene  på de døde er oppført på den skjulte siden av døra.

Klikk på lenken under for å starte programmet: 

https://tv.nrk.no/serie/herskapelig/2004/OUHA02000503